Håndbok
Utskriftsvennlig versjon: Se nederst på siden "Filmklubbhåndbok" gir en innføring i oppstarting og drift av en filmklubb og retter seg spesielt mot potensielle og aktive styremedlemmer i filmklubbene. Håndboken inneholder også en kort oppsummering av filmklubbvirksomhetens historie samt noen aktuelle trekk ved film- og kinobransjen i Norge. Slik håndboken er lagt opp, tror vi at den også kan være nyttig som informasjon om filmklubbdriften utover filmklubbene selv. For en mer kortfattet innføring i filmklubbdrift, se hurtigstarguide .
INNHOLD:
Drift Oppstarting og registrering | Mønstervedtekter | Organisering av styret | Programarbeid | Filmtilbudet | Filmbestilling | Visningene | Innledning og diskusjon | Filmforsendelse | Informasjonsarbeidet | Økonomi | Årsmøtet | Studiearbeid
Bransjeoversikt
Filmproduksjon | Import & distribusjon | Filmrettigheter | Visninger og lovverk
Historikk
Opprettelsen av filmklubbforbundet | Filmklubbene lokalt | Filmklubbforbundet sentralt |
Publikasjoner fra Norsk Filmklubbforbund Kataloger | Skriftserie | Om filmklubbvirksomheten | Periodiske publikasjoner | Publikasjoner fra Arthaus |
DRIFT OPPSTART OG REGISTRERING
Hvem som helst kan ta initiativet til oppstarting av en filmklubb. Ved henvendelse til filmklubbforbundet vil man få tilsendt informasjon, filmkataloger og generell veiledning for hvordan man går frem. Etter en planleggingsperiode, eventuelt en periode med prøvedrift med initiativtakerne som styre, innkalles et konstituerende møte hvor bl.a. klubbens navn, vedtekter og styre fastsettes. Det konstituerende møte kan gjerne utlyses i lokalpressen. Dagsorden for selve møtet kan ha følgende form:
1) Valg av møteleder og referent. 2) Godkjennelse av dagsorden. 3) Orientering om filmklubbvirksomhet. 4) Vedtak om opprettelse av klubben. 5) Vedtekter. 6) Valg av styre. 7) Valg av revisor. 8) Eventuelt (filmforslag, planer etc.). 9) Filmvisning. Registrering av klubben gjøres på et eget skjema som sendes til Norsk filmklubbforbund. Kinoloven av 1913, som tidligere la begrensninger på filmklubbvirksomheten, ble i 1987 avløst av Lov om film og videogram. Denne definerer sitt virkeområde som visning og omsetning i næring. Filmklubbvirksomheten, slik den tradisjonelt drives av filmklubbforbundets medlemsklubber, ligger dermed utenfor lovens bestemmelser om konsesjon, avgift og sensur. I forskriftene til loven forutsetter kulturdepartementet at klubben for å falle inn under filmklubbegrepet må drives på samme måte som medlemsklubbene i Norsk filmklubbforbund, det vil si at de må tilfredsstille NFKs krav til medlemsskap i forbundet og at de i hovedsak må følge mønstervedtektene som er gjengitt her:
MØNSTERVEDTEKTER
§1 Navnet er "Filmklubben............."eller"...................filmklubb". §2 Filmklubbens formål er å: a) fremme interessen for film som kunstart og som opplysnings- og underholdningsmedium b) bruke film som et historisk og kulturhistorisk hjelpemiddel c) fremme studiet av filmkunnskap, dvs. vurdering og forståelse av film og filmens funksjon i samfunnet. Dette søkes nådd ved å arrangere filmforestillinger i forbindelse med foredrag, diskusjoner, studieringer og trykt materiell. §3 Klubben er en sluttet forening som arrangerer lukkede filmvisninger for medlemmer. Samarbeidsarrangementer med andre organisasjoner er mulig. §4 Medlemskontingenten fastsettes av årsmøtet/styret. Medlemskortene er strengt personlige. §5 Årsmøtet holdes innen utgangen av februar og innkalles med minst 14 dagers varsel. På årsmøtet behandles melding fra styret, revidert regnskap valg av styre og revisor og eventuelle forslag. §6 Styret har (X) antall medlemmer. §7 Klubbens virksomhet er ideell og har ikke næring som formål. Klubbens midler skal utelukkende brukes i samsvar med de formål som er angitt i §2. Klubbens styremedlemmer skal arbeide vederlagsfritt. Et eventuelt overskudd skal gå til fremme av klubbens formål. §8 Forslag til vedtektsendring må være sendt skriftlig til styret minst fire uker før årsmøtet. Endringer i vedtektene kan bare skje dersom 2/3 av de fremmøtte medlemmer stemmer for dette på årsmøtet. §9 Filmklubben kan bare oppløses av årsmøtet dersom 2/3 av de fremmøtte medlemmer stemmer for dette og dagsorden er kunngjort på forhånd. I tilfelle oppløsning skal eventuelle pengemidler og andre eiendeler overføres til Norsk Filmklubbforbund til fremme av filmklubbvirksomheten.
Filmklubbene har en lang tradisjon for demokratisk organisering, dette har også vært en forutsetning for medlemsskap i forbundet. I forbindelse med opprettelsen av cinematek og barne- og ungdomsfilmklubber har forbundet imidlertid åpnet for assosiert medlemsskap for filmklubber uten demokratisk organisering. Disse har samme rettigheter og plikter som forbundets øvrige medlemmer, men ikke full stemmerett på landsmøtene.
Vedrørende filmklubbens navn har det vært en lang praksis å nytte stedsnavnet, f.eks. Bergen filmklubb. Forøvrig skal klubbens vedtekter innsendes og godkjennes av filmklubbforbundet i forbindelse med registreringen.
I mange tilfelle kan det være aktuelt å registrere klubben som forening i enhetsregisteret i Brønnøysund. Dette er nødvendig dersom klubben skal ha en bankkonto, utbetale lønn eller dersom man ønsker lån eller kreditter. Skjema fås fra Brønnøysundregistrene ( www.brreg.no ) og registreringen er gratis. Informasjon om rutiner for lønnsutbetaling, skattetrekk og arbeidsgiveravgift kan klubben få fra kemnerkontoret eller kommunekassereren.
ORGANISERING AV STYRET
All erfaring viser at en fast organisering av styret der arbeidsoppgavene er definert og fordelt blant styremedlemmene, er en forutsetning for en fornuftig og effektiv drift. Hvorvidt man velger å ha en egen styreleder eller å organisere styret kollektivt, er på mange måter en smaksak, men man skal være klar over at man i visse situasjoner, bla i forhold til kommunale myndigheter, rent formelt trenger en leder. På økonomiområdet er det imidlertid helt nødvendig å ha én person som står ansvarlig.
I hovedsak er det fem arbeidsområder som hver for seg utgjør sentrale deler av styrets virksomhet: programmering, visning, økonomi, informasjon og studiearbeid. Disse områdene blir nærmere omtalt senere.
Styret bør bestå av minst 5 personer. Man bør forsøke å få en styresammensetning med bred basis i lokalsamfunnet. For kontinuitetens skyld er det videre nødvendig å rekruttere et par nye styremedlemmer ved hvert årsmøte.
Styret må ha jevnlige møter. En klubb med hyppige visninger bør ha møter ukentlig, mens hver 14. dag kan være mer naturlig for andre. Det bør fastsettes en møteplan med sted, tid og klokkeslett for møtene. For å få konstruktive møter er det er det også en stor fordel å utarbeide en dagsorden med faste punkter, f.eks. som følger:
1 Saksliste 2 Referat fra forrige møte 3 Meldinger, post etc. 4 Praktiske oppgaver, filmforsendelse etc. 5 Filmdiskusjon/evaluering av viste filmer. 6 Programmering 7 Aktuelle saker 8 Eventuelt
Et fast møtelokale, eller aller helst et kontor som styremedlemmene har adgang til også utenfor møtetidene, er noe enhver klubb bør etterstrebe. Kulturkontor eller skoler kan kanskje være behjelpelig. Ellers kan kontorfellesskap med andre organisasjoner også være en løsning. Filmklubben må skaffe seg en fast postadresse, gjerne postboks, slik at en unngår adresseendring i takt med avtroppende styremedlemmer. Det er også nødvendig med ett eller flere telefonnummer til kontaktpersoner i styret.
For å sikre kontinuiteten i styrearbeidet, og oversikten for alle styrets medlemmer, er det nødvendig med et ryddig og oppdatert arkiv. Store deler av arkivet vil det selvsagt være naturlig å oppbevare digitalt. Om filmklubben ikke har noe fast kontor med pc kan det kanskje være praktisk å leie plass på en sentral server slik at alle styremedlemmer kan logge seg inn etter behov. I tillegg til dataarkivet bør klubben samle papirbasert arkivmateriale i godt merkede permer og kassetter. Følgende ting bør i hvert fall arkiveres:
1 Filmbestillinger/bekreftelser/forsendelseslister. 2 Inn- og utgående korrespondanse. 3 Økonomi/bilag etc. 4 Filmprogramblader/kataloger. 5 Medlemsarkiv 6 Viste filmer: Tittel, produksjonsopplysninger, besøk, etc. 7 Andre filmklubbers programmer. 8 Tidsskrifter.
Behov for rutiner og arkivering vil endres og øke etter hvert. Man bør imidlertid i prinsippet opprette faste rutiner med en gang; mange filmklubber har smertelig fått erfare problemene med hjemmearkivering hos et av styremedlemmene. En datalogg vil være et godt arbeidsredskap for styret. Her noteres alt som blir gjort og alt som skal gjøres. All informasjon må være tilgjengelig for alle styremedlemmer.
Husk back-up av alle viktige datafiler og oppdatering til nye program og maskintyper. Datafiler trenger spesialbehandling for å være tilgjengelig like lenge som tradisjonelle trykksaker og arkivsystemer.
PROGRAMARBEID
Filmklubbens hovedoppgave er å vise film og programmeringsarbeid blir derfor styrets viktigste filmfaglige oppgave. De øvrige styreoppgavene som visning, økonomi og informasjon er service-oppgaver, nødvendige for å holde filmklubben i gang. I praksis vil ofte service-oppgavene ta svært mye tid og arbeid. Det kan derfor være fornuftig av styret å sette av tid for møter hvor programmeringsarbeid blir eneste sak på dagsorden.
Som første grunnleggende regel kan man si at filmklubben må planlegge visningene i god tid på forhånd. For de fleste vil det være naturlig å dele året i én vår- og én høstsesong. Filmtilbudet og de øvrige medlemsaktivitetene kan da presenteres for en hel sesong samlet, gjerne i en trykksak, med oversiktsplakater og kanskje et intervju i lokal presse eller radio omkring sesongens aktiviteter.
Halvårlige programmer vil ha en rekke fordeler, men følgende tre forhold er kanskje viktigst: Det blir lettere å få tak i ønskede filmtitler, økonomien blir mer oversiktlig og klubbens filmtilbud har muligheter for å få en mer helhetlig programprofil.
Programprofilen må avspeile styrets mer eller mindre uttalte målsetning for virksomheten. Man kan ikke regne med full enighet innad i styret eller mellom landets filmklubber i alle programpolitiske spørsmål. Det man kan si er at styret bør tilstrebe å balansere medlemmenes interesser og samtidig beholde et filmtilbud som alle eller noen i styret kan forsvare. For noen vil filmklubben være et sosialt møtested hvor man kan se en god film. Andre søker kun et forum for fordypning i filmhistorie eller filmpolitiske spørsmål. Atter andre ønsker filmer som kan brukes til debatt om aktuelle samfunnsspørsmål. Filmklubben bør være et seriøst forum for alle filminteresserte.
Tradisjonelt har filmklubben basert mye av programmeringsarbeidet på seriepresentasjoner; det kan være filmer av én bestemt regissør, fra et land, en epoke, en genre eller filmer med felles tema, som f.eks. kjønnsroller, kunstnernes situasjon eller forholdet mellom individ og samfunn. Innfallsvinklene kan være mange. Seriepresentasjoner har mye for seg, og man bør nok søke å ha en eller to serier i hvert program. Det advares imidlertid mot å la en serie dominere totalt og/eller å presse enkeltfilmer inn i kunstige temasammenhenger.
Utover dette er det naturlig å variere programmet med ulike filmtyper som f.eks. spillefilm og dokumentarfilm, langfilm og kortfilm. Kortfilmer kan presenteres i egne programmer eller vises som forfilmer til langfilmer. Man bør også søke en balanse mellom filmens klassikere og ny, kanskje ukjent, film.
FILMTILBUDET
Nye styremedlemmer vil ofte bli overrasket over hvor vanskelig det kan være å skaffe filmer som ønskes vist. Kinofilm distribueres ennå i det tradisjonelle 35mm formatet og det vil si at man sender filmen rundt i pakker som veier 20-30 kilo. De som importerer kinofilm, og leier ut kopier og visningsrett til kinoer og filmklubber, kjøper vanligvis distribusjonsrettigheter for en begrenset periode, oftest mellom 3 og 7 år. Etter denne perioden kan filmen ikke leies. Det betyr at programmeringsarbeidet bør foretas på bakgrunn av kjennskap til hvilke filmer man realistisk kan regne med å skaffe. Hovedkildene for film til filmklubber er:
Norsk filmklubbforbund som har et filmtilbud som hovedsakelig består av klassikere og en del nyere filmer. De fleste av disse er for lengst gått ut av kommersielle kinodistribusjon eller har aldri vært importert til kinovisning. Filmene er i kinoformatet 35mm og forbundet har også en del film i det tidligere mye brukte 16mm formatet. Disse filmene kan leies av filmklubbene for en relativt lav pris. Videre har NFK et utvalg norske kortfilmer fra 1960-tallet og frem til i dag. Disse filmene, som også er i 16 og 35mm format, lånes ut gratis til filmklubbene. NFK har i tillegg en del film film på video (DVD og VHS) med rettigheter for filmklubbvisning. Forbundets nettsider har en oversikt over filmene som tilbys til enhver tid.
Arthaus - stiftelsen for filmkunst, som er en selveiende stiftelse, opprettet av filmklubbforbundet. Arthaus’ hovedmålsetting er å importerer filmer de kommersielle importørene finner er for "smale" for det vanlige kinomarkedet. Stiftelsen er avhengig av de offentlige støtteordningene for kinofilm og har derfor forpliktet seg til først å tilby sine filmer til kinoer. Etter maksimalt et år er Arthaus-filmene imidlertid klar for filmklubbene til gunstige priser. Arthaus har etter hvert opparbeidet en omfattende og interessant filmpark. Stiftelsen deler lokaler med filmklubbforbundet og utgjør i praksis en del av forbundets servicetilbud til klubbene. Arthaus filmene er i 35mm format, men en god del finnes også på DVD.
De kommersielle filmbyråene som normalt bare tilbyr film til kinoene. Filmklubbforbundet har likevel gjort avtaler med de fleste av byråene slik at forbundets medlemsklubber også kan leie film fra disse. De aller fleste byråfilmene er i 35 mm formatet, men enkelte byråer tillater også DVD-visning. Filmklubbforbundet garanterer overfor utleiebyråene at klubbene betaler filmleie. De klubber som ønsker å bruke byråfilm, må derfor på forhånd betale et depositum til filmklubbforbundet.
Filmklubbene har også muligheter til å låne en del filmer fra Norsk filminstitutts historiske arkiv, men forespørselen må gå via NFK. Forutsetningen er vanligvis at instituttet disponerer flere kjørbare kopier av den aktuelle filmen og at filmklubbens visningsutstyr tilfredsstiller visse krav. Klubben må selv sørge for å klarere eventuelle visningsrettigheter knyttet til arkivfilmene. Nyere kortfilmer kan ofte skaffes fra produsenten (se Zs årlige kortfilmnummer for å finne ut hvem det er) eller fra filminstituttets utenlandsavdeling. Også i sistnevnte tilfelle må det innhentes visningstillatelse fra produsent.
En del filmklubber har ikke andre visningsmuligheter enn video. En må da være klar over at det store utvalget av videofilm (DVD) i vanlige butikker selges uten rettigheter for kino eller filmklubbvisning. De er kun beregnet for hjemmebruk. Det kan likevel være mulig å skaffe filmklubbrettigheter for film i disse formatene. For eksempel har Norsk filminstitutts filmbutikk et visst utvalg av videofilm (spesielt norske filmer) med rettigheter også for filmklubber og andre ikke-kommersielle visningssteder. Det opphavsrettslige området er imidlertid svært uoversiktlig og i stadig endring, så kontakt forbundet for oppdatert informasjon.
Adresser til utleiere og andre finner du flere steder på nettet, blant annet på www.filmweb.no eller på NFKs egne nettsider. På forbundets nettsider ligger også informasjon om priser og utleievilkår.
Film & kino har årlig utgitt en liste over alle filmer som er i kinodistribusjon. Listen er ordnet etter utleiebyrå og har en del registre. Selv om lista mangler omtale av filmene, er den et godt redskap i programarbeidet. I tillegg finnes selvsagt masser av søkemuligheter på nettet. Alle filmbyråer har nettsider og mange har relativt gode arkiv og søkefunksjoner på sidene. Filmweb.no er hovedportalen til den norske kinobransjen. Filmleksikonet Skjerm og lerret (finnes på cd og i nettversjon) er et brukbart PC-basert verktøy for å orientere seg i filmtilbudet. Leksikonet er relativt dyrt i anskaffelse, men de gir gjerne prisavslag til filmklubber. Utviklingen går imidlertid fort, så kontakt filmklubbforbundet for en oppdatering av informasjonsmulighetene.
Avslutningsvis bør det nevnes at filmklubbene har muligheter til å leie film direkte fra utenlandske distributører. Dette er imidlertid kostbart og en kan få tollproblemer. Kontakt derfor alltid filmklubbforbundet først! Egenimport er primært noe for større klubber med et velsmurt organisasjonsapparat. Skal en først importere kan det være en god idé å samarbeide med andre klubber. Bruk forumet på NFKs nettsider til å diskutere importmuligheter. I noen tilfelle kan det også være aktuelt for NFK å gå inn i slike importsamarbeid.
Selve bestillingen av film bør foretas i så god tid før visningen som mulig. Det er en fordel dersom bestillinger for vårprogrammet kan foretas i slutten av november og for høstprogrammet i begynnelsen av juni. Sjansene for å få de ønskede filmene er da gode, og man har rimelig tid til trykking av programhefte før sesongen starter.
FILMBESTILLING Man sparer tid og arbeid dersom man grupperer de ønskede filmene etter utleier, samt har alternative datoer og filmtitler klare ved bestillingen. Telefonen er det mest fleksible hjelpemiddel ved bestilling, da kan man f.eks. straks finne en annen visningsdato dersom filmen er opptatt.
For de kommersielle utleiebyråene gjelder helt spesielle bestillingsrutiner, blant annet må klubben bruke et eget bestillingsskjema. Skjemaet fåes fra forbundet (eller kan lastes ned fra NFK medlemssider på nettet) etter at klubben har undertegnet en avtale om leie av byråfilm og betalt et fastsatt depositum. Skjemaet sendes utleiebyrået som en bekreftelse etter telefonbestillingen. Filmklubben bør beholde en kopi av bestillingsskjemaet selv for kontrollens skyld. Byrået sender skriftlig bekreftelse direkte til filmklubben, mens regningen blir fakturert via filmklubbforbundet. Regninger som ved en feil kommer direkte til klubben fra byrået skal oversendes forbundet.
Styret har ikke alltid anledning til å se samtlige filmer på forhånd. Man må derfor ofte stole på andres vurderinger i programmeringsarbeidet. Som oftest kommer man ganske langt med fast abonnement på 4-5 av de mest kjente filmtidsskriftene. Etter hvert er det også fornuftig å anskaffe et lite håndbibliotek, særlig noen sentrale oppslagsverk. Programblader, plakater og bilder til den enkelte film vil kunne skaffes hos filmklubbforbundet, fra filminstituttets bildearkiv eller fra de øvrige utleiere. Filmweb har en egen medieserver der det legges ut pressebilder med trykkvalitet. Medieserveren kan også brukes av filmklubber. Klubben må kontakte NFK eller Arthaus for å få tilgang til medieserveren.
Norsk Filminstitutt har et spesialbibliotek for filmlitteratur. Herfra kan lånes direkte eller skaffes gjennom lokale bibliotek. Mange filmklubber har dessuten oppdaget at filmforslag og informasjon kan hentes fra andre klubbers programmer. Forbundet oppfordrer klubbene til å utveksle programhefter og annet informasjonsmateriale. Veldig mange klubber har fine websider, enkelte også med arkivfunksjon slik at man kan finne programmer og omtaler fra mange år tilbake.
VISNINGENE Visningene er filmklubbens ansikt utad, og hvordan de gjennomføres er avgjørende for oppslutningen. Husk at filmklubben skal fungere som et møtested for filminteresserte mennesker. Det må derfor legges vekt på å skaffe et visningssted som både tilfredsstiller krav til teknisk gjennomføring og kan gi en gjennomtenkt sosial ramme rundt forestillingen.
Det er viktig at klubbens arrangementer foregår til fast tider og på faste steder. I denne forbindelse er det nødvendig at styret drøfter hvilke faktorer som kan påvirke fremmøtet, så som folks arbeidstider, TV-vaner og andre arrangementer i lokalsamfunnet.
Konkurransen med nye fjernsynskanaler, dvd og hjemmekino gjør visningskvalitet til et hovedpunkt for filmklubben. Dermed er 35 mm formatet foreløpig ikke til å komme utenom. Det største tilbudet av nyere spillefilmer finnes i dette formatet og tilgangen på klassikere har vært god i de siste årene.
Bruk av dette formatet krever vanligvis at det finnes en kino i kommunen og at man får disponere denne til sine 35 mm visninger. Svært mange klubber får låne den lokale kinoen gratis til 2-4 faste visninger i måneden, og dette skulle tilfredsstille de flestes behov. Flere og flere klubber har i de seinere årene skaffet seg eget 35 mm utstyr. Tilgangen på brukte framvisere har vært god og gamle filmprojektorer kan nesten vare evig. Selv om man kan få tak i billige maskiner, er det imidlertid viktig å være oppmerksom på at montering av maskiner og lydanlegg krever ekspertise. Lamper og service er også kostbart. Bruk av 35 mm visningsutstyr krever et eget kinomaskinistsertifikat, mange klubber har utdannet egen kinomaskinister, utdannelsen krever at man får noen til å lære seg opp og en del praksis, men koster lite.
Filmklubben bør drives i nært samarbeid med kinoen i kommunen, der slik finnes. I dette ligger ikke bare at filmklubben har rett til å vente velvilje og støtte, men også at klubben bør støtte aktivt opp om kinoens seriøse programmer. Det anbefales at kino og filmklubb kontinuerlig holder hverandre orientert om programmer og andre aktiviteter. Det kan også være nyttig med ett eller to felles planleggingsmøter i året, bl.a. for å klargjøre klubbens eventuelle bruk av kinoens lokaler. Det er som nevnt forholdsvis vanlig at klubben får låne kinoen gratis til sine visninger, en praksis som Film & kino (Kommunale Kinematografers Landsforbund) støtter. Skulle man likevel bli pålagt noen utgifter, f.eks. til maskinist eller vask, er det mulig å søke andre kommunale instanser om å få disse refundert.
De kommersielle utleiebyråene krever for øvrig ofte at den lokale kino, der slik finnes, godkjenner klubbenes bestilling av den enkelte film. Årsaken til denne praksis er at en vil unngå konkurranseforhold mellom kino og filmklubb. I enkelte tilfeller har det oppstått problemer med å få kinoens tillatelse til å vise filmer av mer kontroversiell karakter. Dette er imidlertid en høyst tvilsom praksis som ikke kan begrunnes i nevnte godkjenningsordning: Kinoen kan bare nekte å godkjenne filmer som kinoen selv akter å vise i det aktuelle tidsrom. I prinsippet har altså filmklubben full repertoarfrihet, noe styrene i både filmklubbforbundet og Film & kino har gitt sin tilslutning til.
Besøkstall for filmklubbvisninger skal, straks etter visningen, rapporteres inn til den man har leiet filmen fra. Rapportskjema følger vanligvis med ordrebekreftelsen, men filmklubben kan også sende inn spillerapport på e-post. Det viktigste er at rapporten inneholder filmklubbens navn, antall besøkende samt filmens tittel og visningsdato. Manglende rapportering kan medføre tilleggsavgift og få negative konsekvenser for framtidig filmleie.
INNLEDNING OG DISKUSJON
En sentral målsetting for filmklubbvirksomheten er å bygge opp et aktivt og engasjert forhold til filmmediet. Man søker å motarbeide det rent passive filmforbruk, stimulere folks lyst til å bygge opp sine kunnskaper om filmkunsten, og til selv aktivt være med på å velge filmtilbudet. Det er ikke alltid man lykkes i dette arbeidet. Klubben er imidlertid et stykke på vei dersom man vurderer presentasjonen av de ulike filmer nøye.
Det bør alltid være en kort innledning før hver filmvisning. Innledningen bør inneholde en kortfattet presentasjon av filmen som skal vises: Nasjonalitet, årgang, regissør, hovedtema og eventuell filmhistorisk tradisjon og genretilhørighet. Innledningene bør også brukes til medlemsinformasjon: Neste visning, spesielle arrangementer etc. Alt dette vil bidra til å styrke klubbfølelsen, styrets medlemmer får anledning til å vise ansikt og selvfølgelig vil distansen til den vanlige kinosituasjonen bli fremhevet.
Dersom en har planlagt diskusjon etter visningen, bør man sørge for å ha noen som kan formulere aktuelle problemstillinger. Det kan være å gå dypere i filmens innhold, de holdninger den formidler, ulike formmessige virkemidler som preger filmen, som f.eks. fargebruk, kameraføring, musikk etc.
Dette vil kanskje fortone seg vel ambisiøst for mange. Vi bør imidlertid huske at det er viktig og verdifullt at det i det hele tatt står et menneske og sier noe før visningen. Kvaliteten av innledningene vil øke etter hvert som styremedlemmene erverver seg kunnskaper, sikkerhet og rutine.
FILMFORSENDELSE
Ingen ting er så ødeleggende som avlyste forstillinger, og styret må opparbeide faste rutiner i forbindelse med visningene, slik at avviklingen kan gå etter planen. Følgende punkter er spesielt viktige:
*Undersøk filmens forsendelsesmåte. Se i ordrebekreftelsespermen! Alle nye beskjeder, muntlige som skriftlige, skal være ført inn i loggen. * Undersøk om visningslokalet er klargjort og at utstyret er på plass. *Mangler filmen dagen før visning, bør utleier kontaktes pr. telefon. Spør om forsendelsesmåte. Kanskje ligger filmen på jernbanen i stedet for postkontoret? * Undersøk om det er mottatt beskjed om videreforsendelse. Slik beskjed kan være gitt pr. telefon, i ordrebekreftelse, som brev, eller i filmpakken. Følg den angitte forsendelsesplan både med hensyn til tid og metode. * Gi utleier beskjed straks dersom en film ikke dukker opp i tide. *Snarest mulig etter visningen pakkes filmen forsvarlig med tau rundt innpakningspapiret. Sørg for korrekt adresse og forsendelsesmåte. Fraktutgiftene betales av klubben.
Husk at de fleste av filmklubbforbundets korttidsimporterte filmer sendes fra sted til sted med korte frister mellom hver visning. Det samme gjelder også noen ganger filmer fra andre utleiere. dersom klubben ikke har mottatt noen beskjed om forsendelsessted eller måte, skal filmen returneres så fort som mulig til utleier på samme måte som den ble tilsendt.
INFORMASJONSARBEIDET
Informasjonsarbeidet er blitt en stadig viktigere del av et filmklubbstyres arbeid. I konkurransen med andre medier og organisasjoner om folks tid og oppmerksomhet, stilles det store krav til klubbens evne til å "selge seg selv". Kvaliteten av "varen" tar vi her for gitt. Filmklubbens informasjonsarbeid skal ivareta flere funksjoner:
*Holde medlemmene orientert om klubbenes program og aktiviteter. *Gjøre tilbudet kjent blant nye, potensielle medlemsgrupper. *Markere filmklubben, dens profil og aktiviteter i lokalsamfunnet. * Gi generell informasjon om filmklubb-bevegelsen og dens virksomhet til lokale myndigheter og kulturinstitusjoner.
Filmklubbens informasjonstiltak bør planlegges så tidlig som mulig, gjerne parallelt med programarbeidet. For mange vil det være fornuftig å utnevne én eller flere styremedlemmer til å lede arbeidet. Nedenfor nevnes kort de konkrete informasjonskanaler som har vært mest benyttet i filmklubbene.
Programoversikter er en samlet presentasjon av sesongens filmer og aktiviteter. Form og omfang avhenger av den enkelte klubbs kapasitet og økonomi, men oversikten bør som et minimum ha opplysninger om tid og sted for visningene samt omtaler av de enkelte filmene. En eller to fyldige tema-artikler knyttet til filmene er også ønskelig.
Den enkleste og billigste måten å spre programinformasjonen på er selvsagt internett. Med egne hjemmesider har filmklubben en kommunikasjonskanal ut til hele verden og samtidig gir e-post muligheten til direkte tilbakemeldinger fra både medlemmer og verden forøvrig. Det er viktig å få lagt inn søkemulighet til egne hjemmesider på flest mulig relevante steder. Flere nettsteder har egen liste over filmklubber under stikkord som kultur, medier og film.
Tradisjonelt utgir filmklubbenes også et trykt program. Dette kan være alt fra et tykt porgramhefte til et kopiert A4-ark. Opplaget bør rekke til samtlige medlemmer, skoler, institusjoner etc. og gjerne 100 som kan sendes til forbundet for distribusjon til de andre klubbene. På mindre steder kan det være aktuelt å dele ut programmet til samtlige husstander. Plakater skal være en påminnelse om de enkelte visningene, og disse bør henges opp på faste sentrale, steder. Det finnes ferdige plakater til de fleste byrå- og Arthaus-filmer.
Avisannonser vil for de fleste klubber være en stor utgift som ikke står i forhold til uttellingen, men de kan være nyttige i forbindelse med f.eks. samarbeidstiltak med andre organisasjoner, kinoen etc. En del filmklubber får gratisplass til å kunngjøre sine visninger innenfor kinoens annonse. Lokalaviser, nærradio og TV vil ofte være interesserte i lokale kulturtiltak. Et intervju om programmet i begynnelsen av sesongen pluss korte meldinger om hver visning kan være svært nyttig for klubben. Klubben bør utarbeide korte pressemeldinger til hver visning og knytte faste kontakter med aktuelle journalister. Klarer du å finne videoklipp fra aktuelle filmklubbfilmer til din nær-TV stasjon er du sikret bra eksponering der!
For å kunne informere godt er det nødvendig å tenke nøye gjennom hva man skal informere om. Still spørsmålene: Hvorfor valgte vi nettopp disse filmene til semesterets program, har de noe felles, hva er spesielt med denne filmen, hva er så spennende ved akkurat dette foredraget? Svarene gir grunnlaget for god og inspirerende informasjon.
Les mer om å skrive om film her.
ØKONOMI
God økonomi og vellykket filmklubbdrift henger nøye sammen. Den hyppigste årsak til at filmklubber nedlegges er mangel på bevisst økonomisk styring. Den økonomiske situasjonen har stor innvirkning på styrets pågangsmot og entusiasme. Altså: Dårlig økonomi gir økt arbeidsbyrde, mens en velordnet filmklubbøkonomi gir handlefrihet og økt motivasjon. En person bør ha ansvaret for organisering og oppfølging av økonomifunksjonen - klubbens kasserer. Hun eller han må til enhver tid ha oversikt over klubbens økonomiske status samt føre regnskapet. Utover dette må kassen gjøres opp etter hver visning, regninger betales og det må søkes om økonomisk støtte.
Ryggraden i en velordnet økonomi er et realistisk budsjett. Her må viten om utgifter til filmleie, lokaler, reklame sammen med erfaringer om besøk, inntekter og støttemuligheter samles til en plan om gjennomføring av virksomheten uten underskudd. Ved å sette opp ulike budsjettalternativer kan man ta avgjørelser om hvor mye som kan brukes til programtrykking og hvor mange filmvisninger som er realistisk.
Budsjettet er et hjelpemiddel som må være for hånden gjennom hele sesongen. Det må jevnlig, helst etter hver visning, utarbeides regnskapsoversikter slik at en ser om økonomien utvikler seg betryggende. Kassereren bør informere om klubbens økonomiske situasjon på hvert styremøte slik at hele styret er kjent med og føler ansvar for økonomien. Dessverre har mange styremedlemmer nøyd seg med å se at det var penger i kassen, og dermed trodd at økonomien var god, uten å tenke over at utgiftene oftest kommer senere enn inntektene! Dersom det viser seg at utviklingen blir dårligere enn antatt, må styret selvfølgelig forholde seg til dette: Hvilke virkemidler finnes? Kontingentøkning? Bedre informasjon? Må noen visninger avlyses? etc. For å få regnskapet til å balansere og for å sikre driftsgrunnlaget uavhengig av svingninger i besøket, er de fleste klubber avhengige av offentlig eller annen støtte. De ulike støtteordninger må kartlegges, tidsfrister undersøkes, og helst bør man søke personlig kontakt med de ulike saksbehandlerne. Husk at en velordnet økonomi og en god markering i det lokale kulturbildet øker sjansene for økonomisk støtte. Oversikt over en del støttemuligheter kan fås fra filmklubbforbundet.
Filmklubbens økonomi bør ivaretas av en person med kunnskaper om budsjettering og regnskap. Dersom en slik ikke er tilgjengelig må kassereren sørge for å erverve de nødvendige kunnskapene. Det finnes flere gode lærebøker om regnskap på markedet. Filmklubbforbundet har dessuten utarbeidet et studiehefte om filmklubbøkonomi og kan arrangere kurs om emnet. Det finnes en del billige regnskapsprogrammer for PC som er velegnet for klubber og foreninger. Mindre klubber kan også på en enkel måte føre sitt regnskap ved hjelp av et vanlig regneark for PC. Det er selvsagt heller ingenting i veien for å føre regnskapet i en god gammeldags regnskapsprotokoll.
ÅRSMØTET
Årsmøtet er normalt klubbens høyeste organ og alle medlemmene har stemmerett. Barnefilmklubber og andre klubber med assosiert tilknytning til filmklubbforbundet kan ha andre ordninger, for eksempel aldersgrense for stemmerett. Det er styrets ansvar å innkalle til årsmøte, med steds- og tidsangivelse og innen den tidsfrist som vedtektene fastsetter. Innkallelsen skal inneholde forslag til dagsorden og eventuelt andre aktiviteter som er planlagt på møtet, f.eks. filmvisning. Sjekk alltid med klubbens vedtekter!
Forslag til dagsorden skal inneholde: 1 Valg av ordstyrer og referent 2 Godkjenning av dagsorden 3 Behandling av årsmelding 4 Behandling av regnskap 5 Valg av styre 6 Valg av revisor 7 Eventuelt
Det er fornuftig å velge en ordstyrer med organisasjonserfaring og som er kjent med klubbens vedtekter. Dette vil sikre en sunn årsmøteavvikling og skulle utelukke misforståelser omkring de vedtak som fattes.
Filmklubbene deler forøvrig skjebne med de fleste organisasjoner: Dårlig fremmøte på årsmøtet. Kanskje kan en attraktiv film i tilknytning til møtet være det lille puffet som skal til for å få medlemmene til å møte opp? For å sikre rekrutteringen til styret, vil det forøvrig være nødvendig å knytte til seg folk i løpet av sesongen, og som ved valget kan tre inn på ledige styreplasser.
Årsmeldingen er styrets skriftlige redegjørelse for klubbens drift og aktiviteter i perioden. Den skal legges frem for medlemmene på årsmøtet i en slik form at all relevant informasjon kommer klart frem. Årsmeldingen bør ikke bare inneholde fakta. Det er viktig at styret gir en vurdering av sitt arbeid, både positive og negative sider, slik at årsmøtet stimuleres til en smule debatt. Årsmeldingen skal godkjennes av styret før den legges frem for årsmøtet. En brukbar disposisjon for årsmeldingen kan være som følger:
1 Presentasjon av det sittende styret og eventuelt arbeidsdeling. 2 Hvem en har samarbeidet med, fått støtte fra, hvor visningene og andre aktiviteter har foregått. 3 Klubbens økonomi, antall medlemmer, besøk på visningene, kontingent- og billettpris etc. 4 Programmet, viste filmer, kort begrunnelse for programpolitikk, erfaringer, forslag til det nye styret, etc. 5 Andre aktiviteter, kursvirksomhet, studiearbeid, informasjonstiltak.
Dette er punkter som prinsipielt bør være med. For den enkelte klubb kan det komme ting i tillegg, avhengig av lokale forhold. Årsmeldingen bør imidlertid ikke være for lang. Styret underskriver meldingen.
Regnskapet må avsluttes og gjøres opp i god tid, slik at revisor kan gå gjennom det, godkjenne det og eventuelt komme med sine kommentarer. Revisor blir dermed medlemmenes garanti for at styrets økonomiske disposisjoner har vært i samsvar med klubbens vedtekter og for at regnskapet er forsvarlig og korrekt utført. Revidert regnskap er et fast vedlegg til årsmeldingen og sendes medlemmene sammen med dette, kasserer/økonomiansvarlig gjennomgår de enkelte postene på årsmøtet. Deretter leser ordstyrer opp revisors kommentarer og ber om at årsmøtet godkjenner regnskapet og gir styret ansvarsfrihet for de økonomiske disposisjoner som er gjort i perioden.
Når det skal velges et nytt styre, er det i prinsippet to valgformer som kan benyttes: At styret velges kollektivt eller at det velges enkeltpersoner til styret. Ved kollektivt valg samler et visst antall personer seg i et kandidatstyre, gjerne med en formulert målsetning om sitt arbeid i klubben. Med en slik valgform må årsmøtet enten velge alle som står samlet i et kandidatstyre, eller velge dem som eventuelt har samlet seg i et annet styrealternativ. Hvis det ikke skal være kollektivt valg, må det velges enkeltpersoner inntil alle styreplassene er besatt. Kandidatene foreslåes på årsmøtet, og møtedeltakerne angir skriftlig eller ved håndsopprekning navnet på de personer de vil ha sittende i det nye styret. Vær oppmerksom på at mange vedtekter inneholder bestemmelser om at styreleder skal velges særskilt. Antall personer i styret og anvisninger om valgformen vil være formulert i klubbens vedtekter.
STUDIEARBEID
Filmklubbens behov for studiearbeid kan betraktes ut fra to nivåer: Dels den interne skolering av styrets medlemmer og dels utadrettet studieaktivitet for medlemmene eller grupper av medlemmer.
For å øke kvaliteten på klubbens drift, er det viktig at styrets medlemmer har kunnskaper både generelt om organisasjonsarbeid og om de mer spesielle forhold som filmklubbene arbeider innenfor. Man må være særlig påpasselig med opplæring av nye styremedlemmer. Styret vil også være tjent med intern filmfaglig skolering, dette for å legge grunnlaget for et kvalitativt bedre program og for å kunne tilrettelegge det utadrettede studiearbeidet. Deler av styrets møter bør avsettes til diskusjon av de viste filmene, gjerne med en forberedt innledning fra én i styret. Mindre studiegrupper som forbereder stoff for tema- eller seriepresentasjoner på programmet, vil få kunnskap og innsikt som kan benyttes overfor medlemmene i presentasjonen og etterbehandlingen av filmen.
Filmklubbforbundet har utarbeidet et kurs i filmanalyse og tilbyr klubbenes styremedlemmer en innføring som gjør dem i stand til selv å holde kurset i sin lokale filmklubb. Kurset gir et godt grunnlag for å starte opp studieaktiviteten i klubbene.
Tre av hovedemnene som tradisjonelt har stått sterkest i studieøyemed er ellers filmens historie, filmspråket og analyser av filmens rolle i samfunnet. Med utgangspunkt i forbundets klassikere, vil det være mulig å lage studieopplegg med en grovskisse av stumfilmtiden. Det finnes også skriftlig materiale om emnet. Også fra nyere epoker finnes det film og litteratur som er lett tilgjengelig: Italiensk etterkrigsfilm, fransk 60-tall, norsk animasjonsfilm etc. Om filmspråket har forbundet bl.a. tre elementære innføringsfilmer, og disse kan være en brukbar introduksjon til filmatiske uttrykksmidler som kamerabruk, lyd, klipp, farger, etc., og hvordan forskjellige formelle løsninger griper inn i filmens innholdsmessige betydning.
Som all annen kunst er også filmen formidler av bestemte verdier og holdninger. Dett er en del av kunstens kvalitet og som sådan et spennende emne å fordype seg i. Mange vil f.eks. finne at analyser av moderne populærfilmer kan fortelle oss mye om samfunnet og våre egne holdninger. Kanskje vil det vise seg at filmer som på overflaten er svært forskjellige, innerst inne er ganske like. Eller omvendt?
BRANSJEOVERSIKT
Hensikten med dette kapitlet er å gi en samlet, men kortfattet oversikt over de institusjoner, organisasjoner og firmaer som utgjør det vi kaller film- og kinobransjen. Et minimum av kunnskaper om bransjen er nødvendig for å drive en filmklubb, og gjennom det praktiske styrearbeidet vil mye av dette stoffet få mer kjøtt og blod på kroppen. Vær imidlertid oppmerksom på at vi har å gjøre med en bransje der forandringer skjer hurtig, spesielt gjelder dette teknologi og økonomi, men også lovregler og strukturelle forhold forøvrig.
FILMPRODUKSJON
Film er et kostbart medium som det oftest er knyttet sterke økonomiske interesser og betingelser til. I Norge er det den vestlige verdens, og spesielt USAs filmproduksjon som dominerer tilbudet på kino, på fjernsyn og i butikkene. I 2004 kom ca. 55,% av de nye kinofilmene fra USA. En enda større del av spilleinntektene gikk til amerikanske filmer. Et 30-talls andre land stod for de resterende 45%, herav var nær 8% norske
Også i Norge er filmproduksjon kapitalkrevende, men de økonomiske inntjeningsmulighetene, utover levebrødet, har vært vært nokså små. Dette har sammenheng med vårt lille språksamfunn og et marked som ikke har vært stort nok til at filmer kan "lønne seg".
Norsk filmproduksjon har siden 1930 tallet vært preget av offentlig engasjement og støtte. Norsk Film AS, var helt fra dannelsen i 1932 det ledende produksjonsselskapet. Selskapet var eid av staten og enkelte kommuner og hadde en årlig bevilgning til filmproduksjon. Selskapet var gjennom en rekke omorganiseringer og ble splittet i flere deler, men ble endelig nedlagt som produksjonsselskap i 2001.
Filmproduksjon var lenge konsentrert i Oslo, men etter hvert har det blitt økt regional aktivitet, spesielt på kortfilmsiden. I Nord-Norge har en arbeidet mye for en fast produksjon. I en lang periode fra 1970-tallet stod Nordnorsk filmforum, som også organiserte filmklubbene, sentralt i det regionale filmarbeidet. I dag kanaliseres mye av filmproduksjonen i landsdelen gjennom Nordnorsk Filmsenter, en filmgruppe som får tilskudd fra staten. En tilsvarende gruppe, Vestnorsk filmsenter, er etablert i Bergen. Filmarbeiderne i Norge er organisert i Norsk Filmforbund. Filmprodusentene er organisert i Norske film- og tv-produsenters forening.
Størstedelen av den offentlige støtten til norsk filmproduksjon kanaliseres i dag gjennom Norsk Filmfond. Åremålsansatte produksjonskonsulenter fordeler produksjonsmidler til private produsenter etter søknad. Det er egne konsulenter for kortfilm og spillefilm. Dessuten finnes det nordiske og europeiske produksjonsstøtteordninger. Hvem som helst kan søke om støtte til filmproduksjon, i praksis gjennomføres de fleste produksjoner av mer eller mindre veletablerte produksjonsselskaper. Kontinuiteten har vært dårlig i denne delen av bransjen, men framveksten av nye fjernsynsstasjoner og nye distribusjonsformer er i ferd med å endre dette. De siste årene har ny teknologi, endringer i markedet og nye regler for offentlig støtte ført til en stor og gledelig økning i antall nye norske filmer. Etter manges mening ser vi også en økning i kvaliteten på det som lages.
Norsk filminstitutt (NFI), som ble opprettet på slutten av 1950-tallet har vært en viktig brikke i statens film-engasjement. Instituttet var opprinnelig statens arkiv og museum for film og hadde i den sammenheng også et ansvar for å skaffe film til filmklubbene. Midt på 1990-tallet ble NFI slått sammen med Statens filmsentral som hadde stått for bygdekinovirksomhet og utleie av undervisningsfilm. Instituttet fikk samtidig en visningsfunksjon gjennom overtagelsen av Cinemateket i Oslo. Cinemateket var opprinnelig et privat initiativ for å få filmklassikere fram i lyset, en slags avansert filmklubb. Fra 1995 har det vært drevet kontinuerlig cinematekdrift i to kinosaler i Filmens hus i Oslo, der instituttet holder til sammen med en rekke andre organisasjoner på filmens område. Her er det et lite filmmuseum, en butikk for salg av kvalitetsfilm på video, landets største fagbibliotek for film og et stort bilde- og referansearkiv. Instituttets samarbeid med cinematekene i Trondheim og Bergen så vel som med landets øvrige filmklubber er i stadig utvikling. NFI er fremdeles en viktig medspiller for filmklubbforbundet sentralt. Instituttet bevilger midler til innkjøp av film for klubbene og støtter barnefilmklubbvirksomheten med et årlig beløp.
NFI fordeler også offentlige midler til en del annen filmrelatert virksomhet, kinofilmimport, filmfestivaler og andre filmkulturelle tiltak.
Instituttets siste hovedfunksjon besørges av utenlandsavdelingen. Dens oppgave er å utbre norsk filmkultur i utlandet, gjennom presentasjon på festivaler og andre mønstringer og gjennom regelrett salgsarbeid overfor film, kino og fjernsynsinteresser rundt om i verden. En del av filminstituttets tidligere filmarkiv- og restaureringsfunksjoner er nå overtatt av Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana, instituttets utleie av film til skoler og andre er lagt ned og bygdekinovirksomheten drives nå av institusjonen Film & kino.
IMPORT & DISTRIBUSJON
Import og distribusjon av spillefilm til kinoene utføres av 10-15 firmaer som drives på forretningsmessig basis samt Arthaus, som er en ideell stiftelse. Hvem som helst kan i prinsippet sette i gang slik virksomhet. Vi har her å gjøre med det leddet som er minst avhengig av offentlig regulering og engasjement. De fleste driver både import og distribusjon og de kalles vanligvis utleiebyråer, filmdistributører, kommersielle byråer eller bare byråer. Disse byråene har ganske forskjellig oppbygning og eierstruktur. Tradisjonelt har vi delt dem i tre grupper: 1) Datterselskaper av store amerikanske produsenter. For tiden er dette Buena Vista (Disney), United International Pictures (UIP), Twentieth Century Fox Norway, Warner Bros. og Columbia Tristar Nordisk (CTN) og Scanbox Entertainment. 2) Andre større selskaper med utenlandske eierinteresser eller faste distribusjonsavtaler: Sandrews Metronome, Svensk Filmindustri (SF) og Kommunenes Filmcentral. Sistnevnte er et kommunalt selskap som helt fra 1920-tallet hadde en meget sterk stilling i bransjen og blant annet distribuerte film for Disney og United Artists i Norge. Sist på nittitallet mistet selskapet imidlertid viktige agenturer og er nå praktisk talt nedlagt. 3) Andre byråer som importert film i 2004 er Action Film, Corianderfilm (som spesialiserer seg på barnefilm), Europafilm, AS Fidalgo, Oro Film, Scandinavian Entertainment Group (SEG) og Tour de Force. De amerikanske selskapene formidler de filmer som morselskapet produserer eller har rettighetene til. Leieinntektene går til morselskapet med unntak av utgiftene til nødvendig administrasjon og direkte kostnader i Norge. De norske filialene er underlagt morselskapet, men har likevel en viss innflytelse på repertoarvalget. I noen tilfelle distribuerer amerikanerbyråene endog norske filmer.
De øvrige utleierne kjøper filmene og betaler enten et fast beløp for distribusjonsrettighetene (lisensavgift) eller avregner prosentandeler av leieinntektene. De har ofte faste kontakter og avtaler, noe som til en viss grad fører til spesialisering, men de går også ut og kjøper film på det åpne markedet, på festivaler etc. Antall utleiebyråer gikk sterkt ned frem mot 90 tallet, samtidig som eierstrukturen i mange tilfelle ble endret. Ennå finnes det uavhengige byråer, f.eks. Fidalgo, SEG og Orofilm, mens Svensk Filmindustri Norge AS (SF) og Norsk Filmdistribusjon eies av andre selskaper og til dels er repertoarmessig bundet opp til forskjellige typer samarbeidsavtaler.
I en særstilling står Arthaus - stiftelsen for filmkunst. Stiftelsen har som formål å importer filmkunst av høy kvalitet, fortrinnsvis film som de kommersielle byråene ikke finner det regningssvarende å ta. Utleieforholdet ble tidligere regulert ved Filmleieoverenskomsten, en avtale mellom kinoene, representert ved Film og Kino og byråene, ved Norske Filmbyråers Forening. Det var også en avtale mellom byråene og filmklubbforbundet som gav klubbene anledning til å leie film til en på forhånd fastsatt pris. Avtalene ble antatt å stride mot konkurranselovgivningen og det avtales nå i prinsippet leiepris mellom det enkelte filmbyrå og hver kino. Filmklubbforbundet har gjort avtale med en del filmbyråer om filmleie. For de øvrige byråene må det gjøres avtale om pris ved hver enkelt bestilling. Også de minste kinoene har greid å få til en felles avtale filmbyråene.
FILMRETTIGHETER
Filmrettigheter er et viktig stikkord. Utleiebyråene erverver rettigheter til en film for et bestemt tidsrom, vanligvis 5 år, til tider også kortere. Etter rettighetsperiodens utløp kan filmene ikke lenger leies ut, og filmen skal da enten returneres til produsenten, hugges i stykker eller deponeres i arkivet til Norsk Filminstitutt. Årsaken til dette er det kommersielle hensyn som produsenten tar til eventuell nyutsendelse, videosalg eller fjernsynsvisning på et senere tidspunkt. Dette fører til at filmklubber eller andre interesserte har store problemer med å skaffe filmkopier av eldre filmer.
Årlig importeres det nær 250 filmer for kinovisning til Norge. Antall importerte filmer har gått noe opp de siste årene. Flerkinoene tillater at den enkelte film kan gå lenger og at det blir plass til flere filmer. Det totale antall filmer i distribusjon er likevel ikke gått opp fordi filmenes liv på kino stadig forkortes. Etter ett år, eller kanskje bare etter noen måneder, kommer mange av kinofilmene på video eller betalings-TV, noe senere også på vanlige fjernsynsstasjoner. I en viss forstand er kinoen blitt et utstillingsvindu der filmene presenteres første gang. Kinoene utgjør likevel stadig en viktig del av filmprodusentenes inntektsgrunnlag. Det har i årenes løp vært gjentatte diskusjoner omkring kvaliteten av den norske filmimporten. Filmklubbene har alltid vært kritiske og ment at tilbudet i for stor grad har vært preget av kommersielle hensyn, og det er ikke vanskelig å finne eksempler på verdifulle filmer som blir totalt forbigått.
Siden 1969 har Kulturdepartementet gitt en mindre støtte til import av kulturelt verdifulle og kunstnerisk ambisiøse filmer. Støtten forvaltes nå av Norsk filminstitutt. I tillegg har Film & Kino siden 1987 engasjert seg med forskjellige typer støtte til filmimport, både kopi- og lanseringsstøtte til bestselgere og støtte til såkalt kvalitetsfilm. Film & Kino har også vært en nødvendig støttespiller for filmklubbenes import gjennom Arthaus, riktignok under den forutsetning at Arthaus-filmene først skal tilbys kinoene.
I tillegg finnes det internasjonale støtteordninger: Nordisk Film- & TV Fond og MEDIA (EU)
VISNINGER OG LOVVERK
Offentlig visning av film ble inntil 1987 regulert av Kinoloven av 1913. Loven ble da avløst av en ny Lov om film og videogram. Den nye loven videreførte på mange måter de tidligere bestemmelsene om konsesjon og sensur, men knyttet dette opp mot et næringsbegrep. Tidligere lov knyttet sine bestemmelser opp til det såkalte offentlighetsbegrepet, noe som bl.a. førte til problemer for filmklubbene. Den nye loven definerte sitt virkeområde som "visning i næring", dermed faller filmklubbene klart utenfor lovens område.
Konsesjonsbestemmelsene i Kinoloven ble i mange år tolket slik at de gav kommunene mulighet for å gi seg selv monopol på lokal kinovirksomhet. Det har vært svært vanskelig for andre å slippe til visning dersom kommunene selv har drevet kino. De siste årene er det imidlertid åpnet for privat kinodrift på stadig flere steder.
Sensurbestemmelsene forvaltes av Medietilsynet (tidligere Statens filmkontroll og Filmtilsynet), et offentlig organ. Medietilsynet vurderer importerte filmer og deler dem i 6 kategorier: Tillatt for alle (A), tillatt for personer over 7 år, tillatt for personer over 11 år, tillatt for personer over 15 år , tillatt for personer over 18 år og forbudt for alle. Personer inntil tre år yngre enn aldersgrensene kan se 7-, 11- og 15-årsfilmer sammen med foresatte eller andre voksne i foresattes sted. 18-årsgrensen er absolutt. Etter en Grunnlovsendring i 2004 ble det åpnet for at filmer kan vises på kino for personer over 18 år, uten vurdering av tilsynet. Tilsynet sørger også for at alle videofilmer (DVD og kassetter) som skal selges i Norge utstyres med et merke fra filmtilsynet der redaktøransvaret fremgår. Videoer forhåndssensureres vanligvis ikke på linje med film, men vurderes der det er tvil om innholdet strider mot norsk lov, det vil vanligvis si straffelovens bestemmelser om vold og pornografi.
Filmklubbene omfattes som nevnt ikke av bestemmelsene om konsesjon og sensur. Derimot har det hersket tvil om straffelovens § 204om offentlig forevisning av utuktig eller pornografisk materiale og §382 om visning av voldshandlinger kan anvendes overfor filmklubbene. I 2004 bestemte Stortinget, mot regjeringens vilje, at filmklubber ikke skulle rammes av § 382. Det er svært liten rettspraksis å vise til på dette området, men Oslo byrett frikjente i 1995 en filmklubb for tiltale etter de to paragrafene. Byretten la da vekt på filmklubbenes seriøs formål og virksomhet.
Lov om film og videogram er i skrivende stund under revisjon. Blant annet må loven tilpasses den nye grunnlovsbestemmelsen om ytrings og informasjonsfrihet Visning av spillefilm fra utleiebyråene finner tradisjonelt sted på kinoer. Ovenfor kom det frem at de som vil drive kinodrift må ha kommunal konsesjon for driften. Kommunene har dessuten adgang til selv å drive kino, altså gi konsesjon til seg selv, og fra 1913 og utover ble dette gjort på en rekke steder. Noe misvisende har dette ført til den vanlige oppfatning at vi i Norge har kommunal kinodrift. Mer korrekt er det å si at vi har kommunal kinorett, men ikke kinoplikt. Omlag 150 kommuner (av 450) driver kino. Det er privat drift i rundt 125 kommuner. I tillegg kommer den ambulerende virksomheten til Bygdekinoen. Det er oftest de største kommunene, med størst inntektsmuligheter, som selv har startet kinodrift. Derfor finner vi at de kommunale kinoene har så mye som vel 80% av de samlede kinoinntektene i Norge.
De kommunale kinoene er organisert i Kommunale Kinematografers Landsforbund (KKL) som må regnes som den største og mektigste organisasjonen innenfor film- og kinobransjen. De private kinoene er samlet i Norsk Kinoforbund, men dette er av mindre betydning. KKL vedtok i 1970 å opprette Norsk Kino- og filmfond (NKFF) som hadde til formål "ved bevilgninger og lån, informasjon og andre tiltak å støtte en positiv utvikling av kino- og filmvirksomheten i Norge, stimulere interessen for verdifull film og sikre en tilfredsstillende visning av denne". Fondet ble vesentlig styrket i 1987 gjennom en lovbestemt avgift på sisteleddsomsetning av film og videogram. Samtidig ble fondets ansvarsområde utvidet. KKL/NKFF, som deler styre og administrasjon under fellesnavnet Film & kino, er engasjert på en rekke områder, bl.a. med støtte til filmimport og lanseringstiltak, de årlige filmfestivalene i Haugesund, tidsskriftet Film & Kino, kurser og visningstreff for kinosjefer etc., i tillegg har man et ansvar for videobransjens åndelige utvikling. Kulturdepartementet har også pålagt fondet å støtte Norsk Filmklubbforbund med en årlig bevilgning.
På de større, og etter hvert også mange mindre steder, ledes kinoen av heltidsansatt kinosjef eller kombinert kino- og kultursjef. Kinosjefene er samlet i Norske Kinosjefers Forbund. Filmfestivaler er et fenomen som har fått stadig større utbredelse. De tre mest kjente filmfestivalene i Norge er Haugesund, som arrangeres i slutten av august og presenterer de nye kinofilmene, Grimstad, en kortfilmfestival som avvikles i juni og Tromsø som viser spesielt filmklubbrelevante filmer i slutten av januar. I Oslo arrangeres tradisjonelt Film fra Sør festivalen og Oslo filmfestival på høsten, i Bergen arrangeres en internasjonal filmfestival (BIFF) i oktober mens Trondheim åpnet sin første Kosmorama filmfestival i april 2005. I tillegg kommer en rekke festivalarrangementer rundt om i landet, ofte i regi av eller i samarbeid med lokale filmklubber.
Avslutningsvis må det sies at filmklubbene lokalt vil møte svært forskjellige situasjoner og betingelser for virksomheten. Dette kapitelet forteller om noen sider ved film- og kinobransjen slik den er sentralt. Dere vil oppleve, her som på andre områder, at mye skjer i og styres fra Oslo. Men filmklubbfolk må også lokalt gjøre en jobb: Ta kontakt med den lokale kino, kinosjef, bibliotek, kulturorganisasjoner etc. Dette kan skape nye og spennende samarbeidsformer og styrke filmklubbenes situasjon i tiden fremover. Økonomisk/politiske forhold har brakt det kommunale kinosystemet opp til debatt. Konkurranselovgivningen setter et spørsmålstegn ved nåværende praktisering av konsesjonsordningen. Både kommunale og private kinoer vil i en slik situasjon være interessert i et nært samarbeid med filmklubbene for å styrke sin seriøse og kulturelle profil.
HISTORIKK
Filmklubbvirksomheten er verdensomspennende og har røtter tilbake til England og Frankrike i 1920-årene. Formålet er å skape fora hvor en seriøst og kritisk kan se, diskutere og studere film. Til tross for mange felles trekk og oppgaver, er det likevel viktig å understreke nasjonale forskjeller avhengig av ulikheter i betingelser, ressurser og interesser.
Internasjonalt er filmklubbene organisert i Federation Internationale Des Ciné Clubs (FICC), hvor Norge ble opptatt som medlem i 1979. Organisasjonens websider finnes på www.ficc.info .Det er organisert filmklubbvirksomhet i store deler av verden, de fleste land i Europa og i samtlige av de nordiske landene.
De første forsøk med filmklubbvirksomhet i Norge kan spores tilbake til tidlig mellomkrigstid. Kinoloven av 1913, som i praksis innebar et kommunalt kinomonopol, la imidlertid store begrensninger på virksomhetens utbredelse. Først mot slutten av 50-årene kunne en i Norge snakke om en alminnelig utbredelse av filmklubbvirksomheten, altså svært sent i forhold til andre land.
I 1958 tok Norsk filminstitutt initiativet til en organisert, landsomfattende filmklubbvirksomhet. Gjennom et komitéarbeide, hvor også Kommunale Kinematografers Landsforbund var representert, ble grunnlaget for virksomheten lagt. Formålet skulle være å: "(....) fremme interessen for film som kunstart og som opplysnings- og underholdningsmedium; bruke film som et historisk og kulturhistorisk hjelpemiddel; fremme studiet av filmkunnskap, dvs. vurdering og forståelse av film(....)"
Den første filmklubben ble startet i Oslo i 1960, og kort tid etter ble klubb nummer to stiftet i Narvik. Allerede i 1962 var det registrert 18 klubber med over 5000 medlemmer. Klubbene var i hovedsak lokalisert i de store byene.
Ansvaret for filmklubbvirksomheten ble lagt til Norsk filminstitutt, og klubbene ble oppfattet som instituttets forlengede arm ute i distriktene. Under forutsetning av at det bare var én klubb i hver kommune, at bare medlemmer hadde adgang og at virksomheten var ikke-kommersiell, ble klubbene fritatt for den daværende kinoskatten. Utover dette ble det satt 16 års grense for medlemskap, den daværende grensen for voksenfilm. I samarbeid med utleiebyråene fikk instituttet frigitt en rekke filmklassikere som var deponert i arkivet, og dette tilbudet dannet de første årene basis for klubbenes programvirksomhet.
OPPRETTELSEN AV FILMKLUBBFORBUNDET
I 1966 begynte de tre store klubbene i Bergen, Oslo og Trondheim programsamarbeid med en viss egenimport av film. Dette var den direkte foranledningen til opprettelsen av Norske Filmklubbers Forbund i oktober 1968. Forbundet skiftet i 1978 navn til Norsk filmklubbforbund (NFK) og er:
"(....) sammenslutningen av norske filmklubber. Forbundet skal arbeide for å hevde klubbens interesser overfor myndighetene og bransjeorganisasjonene og være en serviceorganisasjon for klubbene. Forbundet arbeider med å utvikle klubbenes perspektiv på egen virksomhet og samtidig bidra til å synliggjøre denne utad. Norsk filmklubbforbund skal uttale seg om filmpolitiske saker. Det skal arbeide for økt studievirksomhet i klubbene. forbundet Skal sikre klubbene en bred tilgang på film, bl.a. gjennom egen filmimport. Det skal arbeide for alternativ produksjon og distribusjon av film. Forbundet skal bidra til å utvikle og fokusere den reflekterte filmopplevelsen hos barn og ungdom blant annet gjennom organisering av filmklubber til disse gruppene
Opprettelsen av Norsk filmklubbforbund stimulerte en vekst i antall filmklubber og en utvidelse av aktivitetene. Tilveksten av nye klubber kom i økt grad på mindre steder, ofte steder uten kino. Årlige landsmøter, hvor felles problemer og oppgaver kunne diskuteres, bidro til at filmklubbene fikk en sterkere identitet som gruppe.
FILMKLUBBENE LOKALT
Lokalt drives filmklubbene som frivillige, demokratiske og ikke-kommersielle organisasjoner. Flertallet av klubbene baserer sine visninger på filmer i både 35 med mer. En del filmklubber viser også fortsatt en del film i det tradisjonelle 16mm formatet. På steder med kino er det oftest et godt forhold mellom kino og klubben, og mange får låne lokalet gratis eller forholdsvis rimelig til sine visninger. Det er et fåtall av klubbene som disponerer egne lokaler eller fremvisningsutstyr. I de senere årene er det også mange filmklubber som har visninger med video/DVD projeksjon. Ettersom kvaliteten på elektronisk visning blir stadig bedre og tilgangen på film øker er dette et alternativ for stadig flere.
Filmklubbene står fritt i valg av repertoar. I de første årene sto filmklassikerne helt sentralt. Rundt 1970, i takt med den allmenne politiseringen av samfunnet, økte interessen for nyere samfunnsengasjert film. Dokumentar- og kortfilm fikk større plass på programmet, og interessen for en kritisk analyse av trivialfilmen var økende. De klubber hvor politiseringen fikk størst omfang, tapte terreng både hva medlemsoppslutning og sosial spredning angikk. Nyorienteringen kom likevel til å styrke filmklubbevegelsen, og ved utgangen av 70-tallet kunne det tradisjonelt estetiske og det samfunnsengasjerte filmsynet eksistere side om side i norske filmklubber. Tanken om barnefilmklubber oppstod allerede rundt filmklubbforløperen Norsk filmsamfunn på 50-tallet. Røros og Kristiansand filmklubber hadde på 70- og 80-tallet sine barneavdelinger. Først i 1991 gjorde et tilskudd fra norsk Kulturråd det mulig for filmklubbforbundet å legge forholdene til rette for barnefilmklubbvirksomhet i større omfang. I løpet av 3 år var antallet barnefilmklubber oppe i 60. På nittitallet ble det også startet egne ungdomsfilmklubber.
Den typiske filmklubb viser film én dag i uken. Repertoaret består av klassikere, kortfilm, nyere aktuell film importert av forbundet samt kinofilm fra de kommersielle utleiebyråene. Klubbene finansieres av medlemskontingenter som ligger på mellom 60 og 300 kroner pr. halvår, en mindre billettavgift samt kommunale tilskuddsordninger og støtte fra NFK sentralt. Ved utgangen av 2004 fantes det ca. hundre filmklubber i Norge med god geografisk spredning og et samlet medlemstall på rundt 13 000 pr. halvår. Av disse er om lag tretti barne- eller ungdomsfilmklubber. Klubbenes størrelse varierer mye; fra 20-30 til opptil 2000 medlemmer. Et medlemstall på mellom 75 og 200 er likevel mest vanlig.
FILMKLUBBFORBUNDET SENTRALT
Sentralt ledes Norsk filmklubbforbund av et styre valgt av landsmøtet, som avholdes årlig. Sekretariatet ligger i Oslo og har fire fast ansatte medarbeidere, blant dem en barnefilmklubbmedarbeider i full stilling.
Forbundets største enkeltoppgave er filmutlån til klubbene. NFKs egenimport består dels av fast kjøp og dels av korttidsleie og ån fra utlandet. Hver sesong presenteres 5 - 8 nye titler. I tillegg disponerer forbundet et omfattende filmarkiv med nye og gamle klassikere og norske kortfilmer. Forbundet formidler også filmer fra Norsk filminstitutts arkiv. 16 mm formatet har tradisjonelt dominert NFKs filmpark. I de senere årene er en større og større del av filmutvalget i 35 mm format og video/DVD.
Informasjonsarbeidet er forbundets andre store hovedoppgave. Den daglige informasjonen består av telefonisk og e-post kontakt med nye og gamle klubber, filminformasjon og ekstern informasjon til offentlige og private institusjoner. Blant de øvrige informasjonstiltak nevnes oppdaterte websider, filmkataloger, en filmfaglig skriftserie og filmtidsskriftet Z.
I tillegg til landsmøtene, samler forbundet klubbene til en rekke regionale seminarer samt den årlige "Filmfaglig seminar”. Her drøftes oppgaver og problemer i forbindelse med virksomheten, utvalgte filmfaglige emner, filmpolitiske spørsmål og aktuelle filmer. Filmfaglig seminar har utmerket seg som et tiltak med faglig kvalitet og høyt profilerte foredragsholdere.
Studiearbeidet er blitt en stadig viktigere del av filmklubbevegelsen. I 1992 ble NFK medlem av Folkeuniversitetet. Med dette i ryggen har forbundet kunnet satse på en styrking av studiearbeidet både lokalt og sentralt. Ved siden av å gi informasjon og utarbeide studiemateriell har forbundet muligheter til å gi noe direkte støtte til klubbenes egen studievirksomhet.
Filmklubbforbundet baserer sin virksomhet på inntekter fra filmleie og medlemskontingenter fra klubbene. I tillegg mottar forbundet en vesentlig støtte fra det offentlige gjennom Norsk kino- og filmfond. Fra 1995 har Norsk filminstitutt bevilget et årlig beløp til forbundets arbeid med barnefilmklubbene. Filminstituttet bevilger også midler til innkjøp av film til klubbene.
Filmklubbvirksomheten var nokså lenge isolert i forhold til den øvrige film- og kinobransje. Fra bransjehold ble filmklubbenes kritiske virksomhet møtt med skepsis og oppfattet som ubehagelig, og enkelte kinoer betraktet trolig filmklubbene som en direkte trussel mot egen virksomhet. Fra slutten av 70-tallet har imidlertid denne situasjonen endret seg. Gjennom bl.a. Den norske kortfilmfestivalen, opprinnelig startet av Røros filmklubb, deretter arrangert av NFK og fagforeningen Norsk Filmforbund i fellesskap og siden skilt ut som en egen stiftelse, har en fått god og nyttig kontakt med det aktive filmproduksjonsmiljøet. Også forholdet til kinobransjen har bedret seg vesentlig, og det har åpnet seg mange samarbeidsmuligheter både lokalt og sentralt. Aktiv deltagelse i den filmpolitiske og filmkulturelle debatt, ikke minst gjennom filmtidsskriftet Z, har også bidratt til å gi filmklubbvirksomheten økt prestisje og innflytelse i filmmiljøet.
Siden1996 har filmklubbforbundet holdt til i Filmens hus i Oslo, sammen med Norsk filminstitutt og en rekke andre organisasjoner og institusjoner på filmområdet.
PUBLIKASJONER FRA NORSK FILMKLUBBFORBUND:
Kataloger: (oppdaterte filmlister finnes også på NFKs medlemssider på nett) Filmkatalog 83 Filmkatalog 92 Norske kortfilmer i utlån, katalog 1 og 2 16 mm filmer for barn og ungdom
Skriftserie: Jan Erik Holst: Stum film, introduksjon Gunnar Strøm: Norsk animasjonsfilms historie Gunnar Iversen: Den italienske neorealismen (utsolgt) Gunnar Iversen: Den franske Nye Bølgen (utsolgt) Lars Thomas Braaten og John Kr. Sanaker: Tale i film Gunnar Iversen: Fransk poetisk realisme Gunnar Iversen: Den tysk ekspresjonisme Inger Christine Årstad: Med fantasien som eneste begrensning (Utsolgt) Gunnar Iversen: Den svarte filmen - en introduksjon til Film Noir
Knut Blomstrøm: Ungawa, kinoens Tarzan Gunnar Iversen: Se deg om i vrede, britisk sosialrealisme fra 1950-tallet til i dag
Gunnar Iversen: Sykkeltyvene og den italienske neorealsimen
Om filmklubbvirksomheten: Stein Sørensen: Filmklubbprogrammering Filmklubbvirksomheten i Norden/Film Societies in the Nordic Countries. Torkil Berge: Filmklubb - kreativ kulturformidling Filmklubbhåndbok Barnefilmklubb, en introduksjon Filmklubb for alltid (jubileumsskrift NFK 25 år 1993) Ragnhild Bjørnebekk: ..Og så kom lyset på (rapport fra barnefilmklubbprosjektet, 1994) Sidsel Dalen: Vi sikter ikke mot å være noen skole... (rapport fra ungdomsfilmklubbprosjektet, 1995)
Periodiske publikasjoner: Filmklubbnytt (utkom til og med 2003, en del utgaver ligger på NFKs nettsider)
Z filmtidsskrift (1983-)
Barnefilmklubbavisa (midlertidig nedlagt)
Fra Arthaus: Klassikere på kino, filmens 100 år 1895-1995
Tonje Hardersen (red.): Chaplin (2000)
Filmklubbforbundet utgir også diverse kompendier for studier av film og filmklubbdrift. Kontakt oss på: nfk@
(Alle epostadresser i NFK slutter på [ansattes fornavn + første bokstav i etternavn]@filmklubb.no. Grunnet store mengder uønsket e-post har vi ikkehele epostadresser på hjemmesidene)
Sist oppdatert 2. okt. 2005
Opprettet 3. juni 1998 © Norsk filmklubbforbund 1998
| 
